Morgenprosesjon

En nydelelig 17.Mai i Florø By

Gratulerer med dagen gode Florø-borgere og spesielt til Florø Hornmusikk som er 130 år i år og vel det eldste korpset i vårt fylke. Hva hadde 17. mai vært uten sånne som dere? Ein fantastisk start på dagen! Ingenting er flottare enn å gå i byens gater og nyte soloppgang over fjella i aust, nyutsprungen bjørk, norske flagg og hornmusikk!" skriv 17. mai-komiteen i årets program. Det er derfor med stor ærbødighet jeg får lov å stå her med byens beste borgere som år etter år stiller her for å hedre Norge. Det er heller ikke mange timene siden Florø feiret sin 159 fødselsdag. Og nå, med Kinn Kommune kan vi nytte Florø-navnet fullt ut, uten A-ending. Det blir en befrielse for oss som er født og oppvokst i Florø. 

Når jeg fikk spørsmål om å holde denne talen, som er en god anledning til å trekke opp noen linjer bakover og fremover, bestemte jeg meg fort for å snakke om min mor som var heldig å leve noen år. Som født i Flekkefjord i 1922, oppvokst på Sørlandet i Kristiansand S på 20-tallet og gravlagt i Florø i 2014 så levde hun midt i et samfunn i enorm utvikling og med store kontraster var mellom by og land. «Når æ kom til Florø i 49. Det var storm og regn og ett gatelys. Strøm fikk vi 1 time for dagen» Pleide hun å innlede historiene sine med. Det tok ikke lang tid før hun ble en del av det spesielle fellesskapet vi har i vår by. Fellesskapet er jo noe eget i Florø og er positivt selv om vi lengst i vest kan virke sære for andre i ulike sammenhenger. Historien er flink til å løfte frem mennene som skapte landet, vi er ikke like flinke til å snakke like høyt om kvinnene som la ned en minst like stor innsats. Min mor var et fantastisk menneske med meninger, mot, humør og opptatt av samhold og fellesskap. Hun var yrkesaktiv fra 18 år, næringsdrivende m/opp mot 20 ansatte, sende faren min på trilletur m/barnevogn og i melkekø på 50-tallet. Hun hadde barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn, og flere av disse med flerkulturell bakgrunn. Det i seg selv var nok en stor omveltning for en kvinne i fra hennes generasjon, men kjærligheten hennes var likt fordelt på alle. For familien er vel det viktigste fellesskapet vi har. Mamma snakket mye om oppveksten i Kristiansand på 30-tallet og frem til Krigen startet 9 april. Mine besteforeldre leide husrom hos en av byens rikeste «Malermester Hultmann» Sønnen var kommunist og skulle ta rotta på rikfolket. Derfor var også Trotskij, den røde landsmannen som måtte flykte fra Stalin, ofte på besøk hos Hultmann når han var i Kristiansand. I en episode ble hun klappet på hodet av Trotskij selv, ettersom at hun hadde så fine krøller(de sier håret til menn følger morsgenene, det kan ikke stemme). Sønnen til Hultmann mistet forresten livet under krigen ifm fangetransport til Tyskland. Det og de sterke motsetningene mellom ideologier må ha vært skremmende for en ungdom på 12-13 år. Hun kunne fortelle rikholdig om tida videre og om feriene i Ryfylke. Hun var av de heldige som fikk gå på gymnas, noe som ikke var vanlig for jenter på den tiden.