Hele  talen

En nydelig 1.Mai i Florø

Gratulerer med dagen gode Florø-borgere og spesielt til Florø Hornmusikk som er 130 år i år og vel det eldste korpset i vårt fylke. Hva hadde 17. mai vært uten sånne som dere? Ein fantastisk start på dagen! Ingenting er flottare enn å gå i byens gater og nyte soloppgang over fjella i aust, nyutsprungen bjørk, norske flagg og hornmusikk!" skriv 17. mai-komiteen i årets program. Det er derfor med stor ærbødighet jeg får lov å stå her med byens beste borgere som år etter år stiller her for å hedre Norge. Det er heller ikke mange timene siden Florø feiret sin 159 fødselsdag. Og nå, med Kinn Kommune kan vi nytte Florø-navnet fullt ut, uten A-ending. Det blir en befrielse for oss som er født og oppvokst i Florø. 

Når jeg fikk spørsmål om å holde denne talen, som er en god anledning til å trekke opp noen linjer bakover og fremover, bestemte jeg meg fort for å snakke om min mor som var heldig å leve noen år. Som født i Flekkefjord i 1922, oppvokst på Sørlandet i Kristiansand S på 20-tallet og gravlagt i Florø i 2014 så levde hun midt i et samfunn i enorm utvikling og med store kontraster var mellom by og land. «Når æ kom til Florø i 49. Det var storm og regn og ett gatelys. Strøm fikk vi 1 time for dagen» Pleide hun å innlede historiene sine med. Det tok ikke lang tid før hun ble en del av det spesielle fellesskapet vi har i vår by. Fellesskapet er jo noe eget i Florø og er positivt selv om vi lengst i vest kan virke sære for andre i ulike sammenhenger. Historien er flink til å løfte frem mennene som skapte landet, vi er ikke like flinke til å snakke like høyt om kvinnene som la ned en minst like stor innsats. Min mor var et fantastisk menneske med meninger, mot, humør og opptatt av samhold og fellesskap. Hun var yrkesaktiv fra 18 år, næringsdrivende m/opp mot 20 ansatte, sende faren min på trilletur m/barnevogn og i melkekø på 50-tallet. Hun hadde barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn, og flere av disse med flerkulturell bakgrunn. Det i seg selv var nok en stor omveltning for en kvinne i fra hennes generasjon, men kjærligheten hennes var likt fordelt på alle. For familien er vel det viktigste fellesskapet vi har. Mamma snakket mye om oppveksten i Kristiansand på 30-tallet og frem til Krigen startet 9 april. Mine besteforeldre leide husrom hos en av byens rikeste «Malermester Hultmann» Sønnen var kommunist og skulle ta rotta på rikfolket. Derfor var også Trotskij, den røde landsmannen som måtte flykte fra Stalin, ofte på besøk hos Hultmann når han var i Kristiansand. I en episode ble hun klappet på hodet av Trotskij selv, ettersom at hun hadde så fine krøller(de sier håret til menn følger morsgenene, det kan ikke stemme). Sønnen til Hultmann mistet forresten livet under krigen ifm fangetransport til Tyskland. Det og de sterke motsetningene mellom ideologier må ha vært skremmende for en ungdom på 12-13 år. Hun kunne fortelle rikholdig om tida videre og om feriene i Ryfylke. Hun var av de heldige som fikk gå på gymnas, noe som ikke var vanlig for jenter på den tiden.

Dagene før 9 april 1940 var spesielle og alle ante vel at noe var i gjære når tyske fanger gikk i Kristiansands gater 8 april, ifm. minelegging av sørlandskysten. Dagen etter var rollene snudd og tyske soldater hadde tatt kommandoen. Mors russefeiring ble ingen fest eller moro som vi ser i dag, men mørkelegging og portforbud. Dette var noe som preget henne, at de 5 beste årene i livet skulle bli uten mulighet til leve ut ungdommen. Derfor var heller ikke mamma sur når det var fest og løye i nabolaget når jeg var ungdom. Litt latter og glede skader ikke sa hun alltid, la ungdommen få leve fritt var litt mottoet.

5 år med portforbud må ha vært dystert, og jeg har sett brev der hun beskriver tiden og mellom dette tapet av venner, men dette blir beskrevet veldig forsiktig. Sikkert pga. frykt for at brev skulle bli åpnet.

Desto større må frihetsfølelsen ha vært i de glade maidagene i 45. 8. mai vant vi, og en drøy uke senere feiret mamma, pappa, tante og onkler sin første 17. mai på flere år. Jeg har ofte tenkt på hvilken rus det må ha vært. Gleden av å gå fritt, frihet til å mene, legge seg når en ville, kjærlighet og fellesskap. Alt på en gang. Det må ha vært enormt. Jeg har alltid tenkt at min eldste søster må ha bli skapt i ultimat kjærlighet, etter at hun møtte min far i uniform m/fallskjermvingen på brystet på Gimlemoen etter han kom hjem fra England. Det har sikkert hengt mang ei dame på gjerdet der i porten for å se på de flotte mennene som var i engelske og norske uniformer, der de stod vakt. Tenke seg til flotte jenter og gutter som sprudler, seiersrus og kjærlighet. Felles glede for frihet i Norge, kjærlighet og rus. Ikke rart at fødselstallene va all time high i 46.
Denne gleden over frihet og samhold, veien for et felles mål, uavhengig av ideologi tror jeg preget denne generasjonen ut livet. Gjenoppbygging og en bedre fremtid for oss kommende generasjoner var melodien.

Godt er det at vi har arvet disse verdiene. Samholdet kommer spesielt godt frem i frivillighetsarbeidet som blir gjort i store og små organisasjoner her i kommunen og i landet ellers. Hva hadde 17 mai vært om ikke FTIF og Florø Hornmusikk hadde stått for arrangementet i dag. Det kan virke enkelt men jeg vet av erfaring at dette krever tid og kapasitet. Kanskje er vi for lite flinke til å takke alle de som år etter år deltar i dugnader, er trener med mer uten at de blir nevnt med navn. Hvor viktig er ikke de. Vi kjenner alle en Torgeir, Rune eller Terje som er profilerte personer. Det arbeidet det gjør er utrolig viktig som frontfigurer, men er vi flink nok til å takke Sonja, Anne, Tone, Ronald, Øystein, Roald eller Knut Anton for å nevne noen, som alltid takker ja når de blir spurt? Nei, men felles for de alle er gleden over samholdet, et felles mål om å bidra.

Norge i dag er et annet enn det min mor og hennes generasjon opplevde. Samfunnet utvikler seg. Det er ikke så lenge siden det ble ståhei av at kronprins Harald valgte en livsledsager fra folket, fra Norges beste vestkant. For få dager siden ble det offentlig at datteren hans har funnet sin nye livsledsager, en sjaman. Samfunnet endrer seg, og den hverdagen min mor opplevde er for mange et fjernt minne. De endringene hun så gjennom et langt liv var enorme, og vanskelig for oss å sette oss inn i. Når vi står her i dag er det viktig å huske at de endringene hun så over 80 år, opplever mange av våre nye landsmenn også i dag omtrent over natta. På flukt fra nød, krig og fattigdom, en levestandard vi må langt tilbake for å se – kommer de til Norge, til Florø. Verdens rikeste land. Det er ikke lett. La oss ta godt imot de, og prøve å forstå. Spesielt de unge som kommer hit. Alene. Inkluder de i vårt fellesskap. 

Ellers håper jeg russen får en heidundrende dag i dag og lykke til videre, og la oss send en tanke til alle de frivillige som stiller opp dag etter dag, år etter år. Det er først når ildsjelen slukkes at man virkelig merker hvordan de har bidratt, og det kan vi ikke ta for gitt.

 - Gratulere med dagen -