Gratulerer med dagen gode Florø-borgere og spesielt til Florø Hornmusikk
som er 130 år i år og vel det eldste korpset i vårt fylke. Hva hadde
17. mai vært uten sånne som dere? Ein fantastisk start på dagen!
Ingenting er flottare enn
å gå i byens gater og nyte soloppgang over
fjella i aust, nyutsprungen bjørk, norske flagg og hornmusikk!" skriv
17. mai-komiteen i årets program. Det er derfor med stor ærbødighet jeg
får lov å stå her med byens beste borgere
som år etter år stiller her for å hedre Norge.
Det er heller ikke mange timene siden Florø feiret sin 159 fødselsdag.
Og nå, med Kinn Kommune kan vi nytte Florø-navnet fullt ut, uten
A-ending. Det blir en befrielse for oss som
er født og oppvokst i Florø.
Når jeg
fikk spørsmål om å holde denne talen, som er en god anledning til å
trekke opp noen linjer bakover og fremover, bestemte jeg meg fort for å
snakke om min mor som var heldig å leve
noen år. Som født i Flekkefjord i 1922, oppvokst
på Sørlandet i Kristiansand S på 20-tallet og gravlagt i Florø i 2014
så levde hun midt i et samfunn i enorm utvikling og med store kontraster
var mellom by og land. «Når æ kom til
Florø i 49. Det var storm og regn og ett
gatelys. Strøm fikk vi 1 time for dagen» Pleide hun å innlede historiene
sine med. Det tok ikke lang tid før hun ble en del av det spesielle
fellesskapet vi har i vår by. Fellesskapet er
jo noe eget i Florø og er positivt selv om vi
lengst i vest kan virke sære for andre i ulike sammenhenger. Historien
er flink til å løfte frem mennene som skapte landet, vi er ikke like
flinke til å snakke like høyt om kvinnene
som la ned en minst like stor innsats. Min mor
var et fantastisk menneske med meninger, mot, humør og opptatt av
samhold og fellesskap. Hun var yrkesaktiv fra 18 år, næringsdrivende
m/opp mot 20 ansatte, sende faren min på trilletur
m/barnevogn og i melkekø på 50-tallet. Hun hadde
barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn, og flere av disse med
flerkulturell bakgrunn. Det i seg selv var nok en stor omveltning for en
kvinne i fra hennes generasjon, men kjærligheten
hennes var likt fordelt på alle. For familien er
vel det viktigste fellesskapet vi har. Mamma snakket mye om oppveksten i
Kristiansand på 30-tallet og frem til Krigen startet 9 april. Mine
besteforeldre leide husrom hos en av byens
rikeste «Malermester Hultmann» Sønnen var
kommunist og skulle ta rotta på rikfolket. Derfor var også Trotskij, den
røde landsmannen som måtte flykte fra Stalin, ofte på besøk hos
Hultmann når han var i Kristiansand. I en episode
ble hun klappet på hodet av Trotskij selv,
ettersom at hun hadde så fine krøller(de sier håret til menn følger
morsgenene, det kan ikke stemme). Sønnen til Hultmann mistet forresten
livet under krigen ifm fangetransport til Tyskland.
Det og de sterke motsetningene mellom ideologier
må ha vært skremmende for en ungdom på 12-13 år. Hun kunne fortelle
rikholdig om tida videre og om feriene i Ryfylke. Hun var av de heldige
som fikk gå på gymnas, noe som ikke var
vanlig for jenter på den tiden.
Dagene før 9 april 1940 var spesielle og alle ante vel at noe var i
gjære når tyske fanger gikk i Kristiansands gater 8 april, ifm.
minelegging av sørlandskysten. Dagen etter var rollene snudd og tyske
soldater hadde tatt kommandoen.
Mors russefeiring ble ingen fest eller moro som
vi ser i dag, men mørkelegging og portforbud. Dette var noe som preget
henne, at de 5 beste årene i livet skulle bli uten mulighet til leve ut
ungdommen. Derfor var heller ikke mamma
sur når det var fest og løye i nabolaget når jeg
var ungdom. Litt latter og glede skader ikke sa hun alltid, la
ungdommen få leve fritt var litt mottoet.
5 år med portforbud må
ha vært dystert, og jeg har sett brev der hun
beskriver tiden og mellom dette tapet av venner,
men dette blir beskrevet veldig forsiktig. Sikkert pga. frykt for at
brev skulle bli åpnet.
Desto større må frihetsfølelsen ha vært i
de glade maidagene i 45. 8. mai vant
vi, og en drøy uke senere feiret mamma, pappa,
tante og onkler sin første 17. mai på flere år. Jeg har ofte tenkt på
hvilken rus det må ha vært. Gleden av å gå fritt, frihet til å mene,
legge seg når en ville, kjærlighet og fellesskap.
Alt på en gang. Det må ha vært enormt. Jeg har
alltid tenkt at min eldste søster må ha bli skapt i ultimat kjærlighet,
etter at hun møtte min far i uniform m/fallskjermvingen på brystet på
Gimlemoen etter han kom hjem fra England.
Det har sikkert hengt mang ei dame på gjerdet
der i porten for å se på de flotte mennene som var i engelske og norske
uniformer, der de stod vakt. Tenke seg til flotte jenter og gutter som
sprudler, seiersrus og kjærlighet. Felles
glede for frihet i Norge, kjærlighet og rus.
Ikke rart at fødselstallene va all time high i 46.
Denne gleden over frihet og samhold, veien for et felles mål, uavhengig av ideologi tror jeg preget denne generasjonen ut livet.
Gjenoppbygging og en bedre fremtid for oss kommende generasjoner var melodien.
Godt
er det at vi har arvet disse verdiene. Samholdet kommer spesielt godt
frem i frivillighetsarbeidet som blir gjort i store og små
organisasjoner
her i kommunen og i landet ellers. Hva hadde 17
mai vært om ikke FTIF og Florø Hornmusikk hadde stått for arrangementet i
dag. Det kan virke enkelt men jeg vet av erfaring at dette krever tid
og kapasitet. Kanskje er vi for lite
flinke til å takke alle de som år etter år
deltar i dugnader, er trener med mer uten at de blir nevnt med navn.
Hvor viktig er ikke de. Vi kjenner alle en Torgeir, Rune eller Terje som
er profilerte personer. Det arbeidet det gjør
er utrolig viktig som frontfigurer, men er vi
flink nok til å takke Sonja, Anne, Tone, Ronald, Øystein, Roald eller
Knut Anton for å nevne noen, som alltid takker ja når de blir spurt?
Nei, men felles for de alle er gleden over
samholdet, et felles mål om å bidra.
Godt er det at samholdet ikke bare er tilstedeværende når det er glede,
men også i mørkere og tyngre tider. For to år siden stod det en russ i
korpset her. Han var i begynnelsen av livet og på russens dag, 16. mai,
festet han til langt
på natt, men var klar for fellesskapet og stilte
med Tubaen i 7-toget dagen derpå. Gunstein var russ og klar for livet.
14 dager senere endte han på sykehuset etter en trafikkulykke og etter
en stund gikk Gunstein sin sprudlende
sjel bort. Jeg var leder i ungdomskorpset den
gang og midt i sorgen opplevde jeg noe spesielt. Hvor godt samholdet var
og hvor viktig fellesskapet er. Vi stod i sammen og lot musikken leve,
trass i alt det sørgelige.
Vi har
alle kjent på lykken av å prestere, den er unik
og du kjenner stoltheten i 10 år etterpå. Enda kan jeg kjenne på de få
gode prestasjonene jeg gjorde på fotballbanen, det sitter i ryggmargen
på en måte. Den første dempingen på brystet
osv. Dette var en annen opplevelse, men vi
presterte å bygge hverandre opp og skape et samhold hvor vi kunne snakke
ut og hjelpe hverandre. Det er gjerne en prestasjon vi skulle vært
foruten, men jeg er blitt en rikere mann i Gunstein
sitt minne.
Norge i dag er et annet enn
det min mor og hennes generasjon opplevde. Samfunnet utvikler seg. Det
er ikke så lenge siden det ble ståhei av at kronprins Harald valgte en
livsledsager fra folket, fra Norges beste
vestkant. For få dager siden ble det offentlig
at datteren hans har funnet sin nye livsledsager, en sjaman. Samfunnet
endrer seg, og den hverdagen min mor opplevde er for mange et fjernt
minne. De endringene hun så gjennom et langt
liv var enorme, og vanskelig for oss å sette oss
inn i. Når vi står her i dag er det viktig å huske at de endringene hun
så over 80 år, opplever mange av våre nye landsmenn også i dag omtrent
over natta. På flukt fra nød, krig
og fattigdom, en levestandard vi må langt
tilbake for å se – kommer de til Norge, til Florø. Verdens rikeste land.
Det er ikke lett. La oss ta godt imot de, og prøve å forstå. Spesielt
de unge som kommer hit. Alene. Inkluder de
i vårt fellesskap.
Ellers håper jeg
russen får en heidundrende dag i dag og lykke til videre, og la oss send
en tanke til alle de frivillige som stiller opp dag etter dag, år etter
år. Det er først når ildsjelen slukkes
at man virkelig merker hvordan de har bidratt,
og det kan vi ikke ta for gitt.
- Gratulere med dagen -